Før industriutbygginga tok til i 1870 årene bestod Hønefossen av tre store løp og noen mindre.
Hønefossen ligger midt i sentrum av Hønefoss på Ringerike og er et praktfullt skue når elva Begna flommer om våren. Fossen er i dag regulert og utbygget med et kraftverk, det såkalte Hønefoss II[1], som har en installert effekt på 23 MW og en årsproduksjon på ca. 134 GWh. Fossen har en brutto fallhøyde på ca. 22 meter.
Fra gammelt av var fossen et naturlig skille mellom de to storgårdene Veien og Hønen. Fossen har derfor også gått under navn som Weienfossen og Hønenfossen. Trolig har navnene skiftet gjennom årene, kanskje etter hvilken av gårdene som var mektigst i øyeblikket. På 1400-tallet og tidligere var dette utvilsomt Veien, som i flere historiske kilder også benevnes som «Veigin» og «Veigini».
I et et gammelt diplom fra 11. juli 1337 kan vi se at fossen benevnes som Weienfoss. Det indikerer også at den var eiet av storgården Veien. Diplomet befinner seg i den Arnemagnæanske samling ved Det Arnamagnæanske Institut ved Universitetet i København. I dette kan man lese at; (adelsmannen) «Ogmund på Veigin erkjenner at prestene ved Maria Kirke i Oslo har rett til hugst i Weien skog til vedlikehiold av den kvernen de eier i Weienfoss».
I gamledager var fossen langt mer omfangsrikt enn i dag. Den bredte seg utover et område som var omkring tre ganger større enn dagens nedløp. Fossen hadde opprinnelig en rekke mindre øyer og tre større nedløp; «Veslefossen» eller «Litlefossen» lå lengst sør, «Høybrufossen» eller «Høgbrofossen» lå i midten, og «Storfossen» eller «Sigtefossen» lå i nord og er mer eller mindre ens med dagens nedløp. Hadde fossen fortsatt vært slik, ville den nådd fram til den lille bakken mellom den gamle rutebilplata og dagens Søndre Torv i byen.
Kilde: http://no.wikipedia.org
