Arealregnskap

Årealregnskapsrapport 2010, 2019 og 2024

Realiserte og ikke-realiserte utbyggingsområder i Ringerike kommune

Dyrka og dyrkbar jord i Ringerike kommune

Overlapp med utbyggingsområder med dyrka og dyrkbar jord

Skogsarealer i Ringerike kommune

Overlapp utbyggingsområder med skog av ulike boniteter

Myr i Ringerike kommune

Overlapp utbyggingsområper med myr

Overlapp utbyggingsområder med nærturterreng

Overlapp utbyggingsområder med store turområder med tilrettelegging

Overlapp utbyggingsområder med store turområder uten tilrettelegging

Arealer med naturtyper KU-verdi i Ringerike kommune

Overlapp utbyggingsområder med naturtyper KU-verdi

Naturvernområder i Ringerike kommune

Overlapp utbyggingsområder med naturvernområder

Inngrepsfrie naturområder

Arter av nasjonal forvaltningsinteresse

Overlapp utbyggingsområder med arter av nasjonal forvaltningsinteresse

Jordbruksareal som er dyrka til vanlig pløyehøyde, og kan benyttes til åkervekster eller til eng, og som kan fornyes ved pløying. 

Jordbruksareal som for det meste er rydda og jevna i overflata, slik at maskinell innhøsting er mulig. Det som skiller overflatedyrka jord fra fulldyrka jord, er at arealet bare er dyrket i overflaten.

Jordbruksareal som kan brukes til beite, men som ikke kan høstes inn maskinelt. Arealene brukes i hovedsak til beiting og har et tydelig kulturpreg.

Samling av trær som står mindre enn seks meter fra hverandre, og som er eller kan bli fem meter fra hverandre. Skogens bonitet gir informasjon om skogarealets evne til å produsere trevirke. Høyere bonitet styrker også skogens evne til å lagre karbon.

Åpne våtmarksområder uten trær, det det vokser tykke lag med mose, og tillegger gjerne ulike arter av gress, lyng og busker. Myr er verdifulle karbonlagre.

Innsjøer, elver og bekker

Arealer som ikke er myr, og heller ikke jordbruksareal, skog, bebygd eller samferdsel. Jordlaget består av mineraljord.

Området er bebygd og at det er liten/ingen arealverdier på området.

• Raviner uten andre registrerte naturverdier. Manuelt inntegnet fra høydedata og hillshade.
• Dødisgrop. Disse er manuelt inntegnet fra høydedata og hillshade, samt hentet fra geologisk arv (NGU.no) og DN-håndbok 13-registreringer.
• NMI med svært lav kvalitet, lav kvalitet, og ikke kvalitetsvurdert
• Naturtyper (DN-håndbok 13) med C-verdi.

• MIS livsmiljø og nøkkelbiotoper.
• Naturtyper (DN-håndbok 13) B-lokaliteter.
• NMI med moderat lokalitetskvalitet.        
• Foreslåtte verneområder (naturbase.no).     
• Geologisk arv (NGU.no).
• Funksjonsområder for arter (naturbase.no).

• Utvalgte naturtyper  
• Truede naturtyper (CR, EN, VU) i henhold til norsk rødliste, unntatt svært lav-, lav- og moderat kvalitet.      
• Naturtyper (DN-håndbok 13) A-lokaliteter.         
• NMI med svært høy og høy lokalitetskvalitet.         
• Alle verneområder.
• Naturtyper med sentral økosystemfunksjon med svært høy kvalitet. 
• Markagrensen.
• Økologisk leveområde for rødlistede arter, se 1.1 Utvelgelse av areal for rødlistearter.
• Sandfuruskog (NMI og DN-håndbok 13).         
• Prioriterte arter, alle registreringer med koordinatpresisjon under 150m. Lagt til en 50 m buffer.      
• NMI med høy og svært høy lokalitetskvalitet.   
• Naturtyper (DN-håndbok 13) i rødlistekategori CR, EN og VU, utvalgte naturtyper, registrert sandfuruskog og alle med A-verdi.  
• Prioriterte og freda arter. Lagt til en 50 m buffer Rødlistede arter. Se 1.1 Utvelgelse av areal for rødlistearter.

Furuskog som forekommer på sanddominerte løsmasser, og flere arter forekommer eksklusivt i denne naturtypen. Ringerike har noen av Norges mest verdifulle sandfuruskoger. Naturtypen er kun beskrevet i Norden og deler av Russland, og Norge har et internasjonalt ansvar for å ta vare på sine forekomster. Det er rik sandfuruskog som har høyest biologisk verdi. Rik sandfuruskog er preget av tørkeutsatthet og god kontakt med mineralnæringsstoffer. Disse forholdene reflekteres spesielt i soppvegetasjonen, og flere sandfuruskogsopper er rødlistede.

Sandfuruskog på Eggemoen. Foto: Hans Kristian Øverby

Områder som ifølge kartanalyse kan bestå av sandfuruskog. Analysen er utarbeidet fordi store deler av kommunen har mangelfull kartlegging av naturtyper. Analysen gir en indikasjon på hvor kartlegging bør prioriteres før det eventuelt åpnes for utbygging. Analysen er gjort ved å se på overlapp mellom sandholdige løsmasser og barskog. Om områdene faktisk består av sandfuruskog, kan kun bestemmes ved å utføre naturtypekartlegging. Det er svært mange arealer i Ringerike kommune som er kategorisert som potensiell sandfuruskog, og det er viktig med kartlegging av disse før det tas endelig stilling til eventuelt endret arealbruk.

Skoger som er preget av å ha et høyt kalkinnhold i jordsmonnet. I Ringerike er det hovedsakelig kalkfuruskog, men det finnes også kalkedellauskog, kalkbjørkeskog og kalkgranskog. Samlet sett har kalkbarskog i Norge sin hovedutbredelse i blant annet Ringerike. Kalkskog er leveområde for mange rødlistede arter, og har generelt høy biodiversitet. Kalkskogen har sin utbredelse i Gullerudmarka mellom Åsa, Hønefoss og Haugsbygd, samt noen arealer ved Eggemoen.

Natur formet av de store elvesystemene, og inkluderer delta, kroksjøer, flomdammer, meandrerende elvepartier, elver, evjer, bukter og viker. Store meandrerende elvesystemer er sjeldne i Sør-Øst-Norge, og Ringerike kommune har et spesielt ansvar for å ivareta denne type natur. Verdifull vassdragsnatur finnes i elevene Sogna, Ådalselva og Storelva.

En rødlistet landform som ofte har høy bonitet og stort biologisk mangfold. Raviner er dannet av elver og bekker som har gravd ut silt eller leire, og med dette skapt de nødvendige forholdene for mange spesialistarter. I Ringerike finner vi raviner rundt Hønefoss i områdene Krakstadmarka, Nærstadmarka og Sørumsmarka.

En nedsenkning i terrenget forårsaket av begravde isklumper som har smeltet bort. Dødisgrop er en rødlistet landform (nær truet) som kan huse ulike naturtyper som for eksempel isinnfrysningsmark.

Arter som er utpekt som en prioritert art etter naturmangfoldloven § 23, eller som er fredet etter forskrift om fredning av truede arter. Artene velges ut på bakgrunn av en rekke kriterier og det skal legges vesentlig vekt på om arten har en bestandsituasjon eller bestandsutvikling som ikke er levedyktig, om arten har en vesentlig andel av sin utbredelse eller genetiske særtrekk i Norge eller om det er internasjonale forpliktelser knyttet til arten. I analysen er det lagt inn en buffer på 50 meter rundt punktregistreringer av fredede og prioriterte arter.

Bittergrønn på Hvervenmoen. Fotograf: Thorstein Paulsen

Naturtyper som enten er truet i Norge, er viktig for en eller flere prioriterte arter, er truet internasjonalt, eller har en vesentlig andel av sin naturlige utbredelse i Norge. Ordningen med utvalgte naturtyper er hjemlet i naturmangfoldloven §§52-56.

Områder langs kyst, innsjøer og vassdrag med muligheter for allment friluftsliv.

Lekeplasser, ballplasser, nærmiljøanlegg, hundremeterskogen, badestrender, offentlig sikrede områder, parker og lignende som er mindre enn 200 daa. Dette er spesielt viktige områder for personer med liten aksjonsradius fra bosted som barn og eldre. Områdene, eller deler av dem, kan være opparbeidet, være uten vegetasjon eller bestå av naturmark. De kan også utgjøre deler av skolenes uterom og brukes i undervisningssammenheng. Områdene skal være offentlig tilgjengelig og vil i de aller fleste tilfeller ligge innenfor tettstedsavgrensningen.

Vegetasjonskledde områder på mer enn 200 daa. Områdene skal være tilknyttet byggeområder som f.eks. boligområder, skoler og barnehager, og ligge i gangavstand fra disse. De er vanligvis naturlig avgrenset av veier, bebyggelse eller dyrket mark.

Sammenhengende utmarksområder med skog og hei, med høy grad av tilrettelegging som sti- og løypenett, turmål o.l. Denne avgrensningen gjeler hele markaområdet i Ringerike kommune.

Områder av betydning for friluftslivet i jordbrukslandskapet, der man etter friluftslovens bestemmelser kan ferdes til fots i den tid marken er frosset eller snølagt, dog ikke i tidsrommet fra 30. april til 14. oktober.

Områdetypen dekker de nasjonalt viktigste fjell-, skog og heiområdene med tilrettelegging i form av merket sti- og løypenett med tilhørende overnattingssteder. Dette er områder som er egnet for tradisjonelle fjellturaktiviteter som lengre turer til fots og på ski, jakt og fiske. Områdene kan innbefatte forgreininger som strekker seg helt ned mot byer og tettsted, og kan også være områder med større tekniske inngrep som offentlige veier, skogsbilveier, kraftlinjer, magasiner, med mer.

Skiløyper på Vikerfjell: Fotograf: Hans Kristian Øverby

Store områder eller systemer av delområder som er “inngrepsfrie”. Områdene kan innbefatte forgreininger som strekker seg helt ned mot byer og tettsteder, men vil kun unntaksvis inneholde større tekniske inngrep som offentlige veier, skogsbilveier, kraftlinjer, magasiner, med mer. Områdene kan inneholde enkle tilretteleggingstiltak for friluftslivet.

Store og små områder som ligger utenfor den umiddelbare nærhet til byer og tettsted, men der reisetiden ikke er lengre enn at den kan aksepteres for en dagstur. Områdene kjennetegnes ofte av at de er egnet for en eller flere enkeltaktiviteter som det lokalt ikke finnes alternative områder til av noenlunde tilsvarende kvalitet. Eksempler: båtutfartsområder, skiområder i snøfattige regioner og områder for elve- og kanopadling, klatring, rafting, grotting osv.