12 Glatved - byens historiske utstillingsvindu

Glatved er tangen som stikker seg fram der Begna og Randselva møtes. Opprinnelig ble den kalt Bilthuggertangen, oppkalt etter bilthugger (treskjærer) og sagfogd Christoffer Ridder. Hans treskjærerarbeider finnes fortsatt, blant annet i kirkene på Fet, Risør og Enebakk og på Norsk Folkemuseum. Huset han bygde der rundt 1760, er trolig det som senere ble Glatved Hotel.

Ridderslekta kom opprinnelig fra Nederland, trolig på 1600-tallet. Gjennom årene markerte slekta seg som eiere av gårder, møller og hotell. Men aller sterkest markerte de seg som sagfogder i Hønefossen, en stilling som nesten gikk i arv fram til den ble avskaffet i 1865.

Nevøen Lars Hansen Ridder arvet eiendommen fra Christoffer Ridder. Huset ble delvis revet, og i 1776 framsto det som en praktbygning, hvor bl.a. veggene i biljardrommet var dekorert av den kjente maleren Peder Aadnes. Den flotte bygningen var i to etasjer og hadde et bratt og tungt setteritak, en variant av mansardtak.

Niels Christian Glatved kjøpte bygningen og fikk landhandlerbevilling i 1797. Hans sønn Lars Malsten Glatved utvidet virksomheten da han i 1838 startet gjestgiveri. Etter hans tidlige død i 1848 ble driften overtatt av enken, Maren Glatved, også kalt madame Glatved. Hun hadde forretningssans og var viden respektert for sin dyktighet. Gjestgiveriet skiftet nå navn til Glatved Hotel.

Glatved Hotel var etter bydannelsen i 1852 den selvskrevne storstuen som ble brukt til større private og offentlige sammenkomster. Det ble benyttet som rettslokale, til politiske møter og ved innvielse av offentlige bygninger som f.eks. Hønefoss kirke i 1862.

Hotellet hadde dampskipsbrygge på spissen av tangen, men vekslende vannføring vanskeliggjorde regulære dampskipsruter. I dag er det bygd ei mindre brygge der hvor den gamle brygga lå, men den må ikke forveksles med den store brygga som Stiftelsen Glatved Brygge har fått anlagt.

Hotellet dro fordel av et forbedret kommunikasjonsnett. Etter 1860 var veiene blitt bedre med bro over Storelva ved Eikli og ny bro mellom Sydsiden og Nordsiden. I tillegg kunne folk komme med tog til Hønefoss etter at Randsfjordbanen sto ferdig i 1868.

Hotellet ble påbygd i 1872 med en tredje-etasjeisveitserstil, og seinere ble en fløybygning bygd til.Mot slutten av 1800-tallet høstet Hotel Glatved internasjonalt ry for sin service og gode atmosfære. Hotellet ble besøkt av europeiske celebriteter som president Ulysses Grant, president Woodrow Wilson, kong Oscar II, keiser Wilhelm II og keiser Napoleon III.

I 1888 ble hotellet solgt til industrigründeren Hagbart Thisted som drev det fram til 1900. Han var svært initiativrik og fikk bl.a. installert den første telefonsentralen i byen. På den tiden hadde hotellet 60 værelser, medregnet salonger og utpakningsrom. Her var det også kjeglebane, biljardsal og en vakker hage.

Hotellet hadde skiftende eiere fram til brannen i 1941. Litt før klokken tre om natten til 3. desember ble brannen oppdaget. På Hønefoss Folkeskole lå tyske soldater og offiserer, og de kjempet sammen med brannvesenet om å redde huset, men det var fullstendig overtent. Bygningene var fullverdiforsikret, men det har aldri seriøst vært diskutert å bygge opp igjen hotellet.

Etter krigen har Hønefoss Folkeskole benyttet området foran Riddergården som aktivitetsområde, og selv etter nedleggelsen av skolen er arealet regulert til skoleformål.

Sagfogd Fredric Ridder (1756-1798) bygde ut Riddergården fra 1780-åra til en moderne løkkegård eller bygård. Den besto av hovedhus, stabbur, låve, stall med fjøs, drengestue, grisehus og utedo. Nystuen, trolig ei kårstue, ble satt opp rundt 1800, mens en østfløy ble bygd inntil hovedhuset av sønnen Hans Andreas Ridder ca. 1840. Trolig ville han skaffe bedre plass til sine 9 barn.

Hovedhuset med valmet tak besto opprinnelig av to deler med en midtgang mellom, som seinere ble bygget inn. Huset har barokk-detaljer som tyder på at Fredrik Ridder kan ha flyttet deler av sitt gamle hus til Riddergården.

Riddergården var først og fremst et bosted for Ridder-slekta i flere generasjoner. Den lille bygården ga liten avkastning, men det ble drevet et intensivt hagebruk med poteter, grønnsaker og frukt. I perioder var det også noe dyrehold på gården.

Sagfogd Hans Andreas Ridder (1797-1865) bodde på gården hele livet. Han fungerte som sagfogd i 47 år, og hadde en framtredende stilling i Hønefoss-samfunnet før og etter bydannelsen. Ved siden av stillingen som sagfogd var han fløtningsinspektør, handelsmann, branninspektør, gård- og sagbrukseier, og han sysselsatte sine egne fløtningsarbeidere. Han ble av mange kalt for «Høvdingen». Etter 1850 var det få sager ved Hønefossen, og han måtte skaffe seg inntekter på annen måte. En måte var utleie, og før fengselet i Hønefoss ble bygd i 1862, ble det leid fengselslokaler på Riddergården. En annen inntektskilde var utleie av lokaler til brannutstyr.

Hans ugifte døtre ble boende hele livet på Riddergården, og kun en av sønnene giftet seg og fikk barn, men ingen av disse giftet seg. Utover på 1900-tallet brukte etterkommerne Riddergården som feriested fram til slekta døde ut i 1969.

Riddergården ble fredet i 1923, og Hønefoss by fikk stedet som testamentarisk gave i 1962. Fram til 1996 ble Riddergården forvaltet av Ringerikes Museum, men etter den tid har kommunen hatt ansvaret.

I mange år ble det arrangert årlige Riddergårdsdager og kulturarrangementer fra en oppbygd scene i hagen. Riddergården rommer de eldste bygningene i byen, og er byens viktigste kulturminne.

Riddergården har gjennomgått en betydelig renovering, og i 2022 vil den bli gjenåpnet for publikum.