Da ble også boken om familien, skrevet av Anne Gro Christensen, lansert. Den forteller den tragiske historien om den jødiske familiens liv.
Som mange andre jøder i Norge følte de seg truet da tyskerne okkuperte Norge i 1940. Men deres liv skulle bli vanskeligere og mer utfordrende. De måtte levere inn radioapparatene sine, og de måtte registrere seg og fikk en rød J i passene sine.
Det er grytidlig novembermorgen på Blybergshaugen i Hønefoss i 1942. Lise Lea Scarff kaster et blikk inn i sovealkoven til Bjørn og Idar. Idar er bare noen måneder gammel. Bjørn litt over ett år. De har sovet urolig i natt. På kjøkkenet rydder svigerinnen Jessy etter frokosten. Koffertene i stua er halvfylte og vitner om oppbrudd. Hun har knyttet et lite rødt bånd rundt håndtaket, for at de skal finne den igjen.
Beskjeden kom så brått. Jødiske kvinner og barn skal samles i Oslo for å sendes ut av landet. Sammen med jødiske menn, som ble arrestert og sendt til en arbeidsleir for en måned siden. Lise Lea håper at mannen Julius, svogerne Jakob og Herman og bestefar Alexander møter dem i Oslo. Jessy håper forloveden hennes er der. Så kan de gifte seg til sommeren, slik de hadde planlagt.
Hun håper bestemor Gitel slipper å reise. Hun ligger på sykehus i Tønsberg. Men kanskje møter de Cecilie igjen, søsteren som giftet seg og flyttet til København.
Det er ikke lett å vite hva man skal pakke. Ingen vet hvor de skal. Ingen vet hva som finnes der. Jessy har pakket med noen kopper og tallerkener. Lise Lea setter seg ned i stolen. Holder i en liten, hvit skjorte som bestemor Gitel har sydd, stryker forsiktig over den med fingrene og legger den på plass. Bretter forsiktig sammen noen flere små plagg til Idar og Bjørn. Tar med votter og luer og varme strikkeplagg.
De lukker koffertene. Vekker ungene. Legger Idar i vognen. Jessy tar Bjørn i hånden. Så låser de døra til huset og går ut til den store, mørke bilen som venter utenfor.
Ingen av dem vet hvor de skal. Ikke engang de norske politimennene som bringer dem til Oslo. Det går rykter om at de skal til jødiske arbeidsleire i Europa.
Noen dager senere ruller et tog inn på et sidespor ved en liten by i Polen. Fra overfylte kuvogner dyttes passasjerene ut på perrongen der skingrende tyske kommandorop kommanderer dem videre. Lise Lea holder Idar tett inn til seg og Bjørn hardt i hånden.
Det har vært en grusom reise.
Hundrevis av mennesker stuvet sammen på en rullende båt mot det ukjente. Bare med halmmadrasser å ligge på og nesten uten mat. Hun har knapt sett Julius og mennene i familien. I Stetten i Polen ble de kommander inn i togets kuvogner. Så fortsatte transporten. Uten vann. Uten utsyn mot omverdenen. Og nå er de fremme. Hun aner ikke til hva.
Idar har stoppet å gråte. Han er utslitt. Bjørn tviholder henne i hånden. Jakob hoster og ser ikke frisk ut. Jessy ser ut i mørket med tomt blikk og søker etter bestefar Alexander som hjelper Herman ut på perrongen. Forloveden henne, Arne, er ikke å se.
Tyske soldater tar et raskt overblikk over de nyankomne. De deles i to grupper. En til høyre. En til venstre. Lise Lea og Barna, Jessy og Alexander i den ene. Herman, Jakob og Julius i den andre. De kommanderes i hver sin retning. Koffertene samles i hauger på perrongen. De skal få dem senere. Lise Lea ser etter Julius og Herman. Så føres hun sammen med de andre inn i en bygning og blir bedt om å kle av seg. De trenger en vask etter reisen. Dusjer og rene klær venter.
Lise Lea kler av barna. Går sammen med de andre inn i en betongkjeller med dusjer i taket. Døren boltes bak dem. Bjørn gråter. De ser opp mot taket og venter på vannet som skal komme.
I etasjen over legger tyske soldater zyclon B i beholdere som fører inn i dusjrommet og åpner rørene. Gassen strømmer inn i rommet. Ti minutter senere er alt over.
Julius, Jakob og Herman føres til arbeidsleiren i Auschwitz. Jakob skal ha fått tilbud om å spille i leirorkesteret, men takker nei. Han dør i desember. En måned senere kan leirkommandanten registrere to nye døde jøder på listene sine. Arne dør i mars.
Mange år senere ruller en buss opp foran leirområdet i Auschwitz. En gruppe skoleelever guides inn i nazistenes utryddelsesleir. Til brakkene, dusjrommene, krematoriene og tause minner om ufattelige grusomheter.
I en stor glassmonter er det kofferter. Noen merket med navn og adresse. En av dem med et lite rødt bånd i håndtaket. I neste rom ligger kopper og tallerkener, bilder og klær. En av elevene stopper opp ved et glasskap med barneklær.
- Se, sier hun.
- Har dere noen gang sett en sånn nydelig liten skjorte?
